Retten til Opphav

Retten til Opphav

Det er mer enn opplagt at kunstnere er like mye mennesker som andre, og trenger oppmuntring, anerkjennelse, støtte ikke minst ærlig og konstruktiv kritikk. Og i en langtfra perfekt verden må kunstnere, som alle andre være forberedt på å bli avvist, tilsidesatt, skamrost, oversett, motarbeidet, avkategorisert eller fullstendig glemt, – uten selv å kunne gjøre stort annet enn å være tilskuer til urettferdigheten. Her er medias fokus suveren, og folkets dom ofte en konsekvens av den, uten at det nødvendigvis er riktig.

Men det er ett tilfelle hvor kunstneren kan og må ta til orde, og det når kunstverket blir presentert å være laget av andre. Her følger ett eksempel som angår mitt kunstverk “Oktavuohta/Samhold”. Opprinnelig ble den laget som ett av flere utkast til eventuelle smykker, etter forespørsel fra den første samiske sølvsmed Aslak Siri i Guovdageaidnu tidlig på 1970-tallet. Jeg tok utgangspunkt I en av figurene på en av de sørsamiske trommene, Bieggolmmái/Vindmannen og laget en frittstående figur bestående av to voksne og tre barn  (en alternativ versjon av dette motivet, met ett barn i midten, brukte kollega Trygve Lund Guttormsen som koftespenne). En dag ble motivet foreslått som logo i til Nordisk Sameråd i et leserinnlegg, med begrunnelse i at det var et gammelt symbol, men jeg unnlot å korrigere feilen; de valgte jo noe annet. Jeg arbeiddet videre med motivet og presenterte det i smykkeform, som tresnitt, litografi og tilmed skulptur. 

I 1990 fikk jeg i oppdrag å lage layout inkludert forsiden til programmet for WCIP (Verdensrådet for Urfolk) sin verdenskonferanse i Romsa/Tromsø som ble holdt på Fokus kino. Da rapporten ble lansert et par år senere, ble den samme forsiden brukt, riktignok uten å verken spørre på forhånd, eller kreditere kunstneren. Jeg fant det urimelig, men fikk et avvisende svar fra redaksjonskomiteen. Dette forundret meg, men jeg lot være å avkreve noen forklaring, dessverre. Ha meg unnskyldt, men for meg synes det å være et mønster her:

I 2007 kom jeg tilfeldig over en bok Samene – et arktisk urfolk, en oppdatert versjon av en tidligere håndbok av Odd Mathis Hætta. “Vaskeseddelen” hevder at boka gir presise opplysninger til de som ønsker å vite noe om dagens samiske samfunn og kultur. Stor var min forbauselse da jeg på side 58 (63 i den tyske utg.) finner at plakaten med samme motiv jeg laget for den legendariske utstillingen “Samene idag” på Norsk Folkemuseum i Oslo i 1978 (ikke 1980, som det står i bildeteksten), er kreditert en annen kunstner, Synnøve Persen. Om det er en sammenheng mellom disse to eksemplene vet jeg ikke, men det er ingen trykkfeil, for jeg ringte og spurte forfatteren, og han ble også forbauset over å høre at jeg var opphavsmann til plakaten, han hadde hørt noe annet.

Ellers er jeg på ingen måte blitt favorisert verken av forlaget eller nevnte kunstner, og at boka har kommet ut i flere opplag og også på tysk og engelsk, gjørt ikke saken enklere. Jeg fulgte rådet om å ta kontakt med BONO, billedkunstnernes organisasjon for opphavsrett, og det resulterte i at jeg fikk vederlag for illustrasjonen fra forlaget.

I år har de også i brev av 14.03.13 beklaget forholdet og på BONOs og min anmodning omsider stoppet videre salg inntil korreksjonslapp er lagt inn i hvert usolgte eksmplar. Feilen er også rettet opp i digitale medier og vil ikke bli gjentatt i eventuelle nye opplag. Jeg er tilfreds med det, men skaden er allerede skjedd, og for meg er det alvorlig nok. I stedet for å gå til noen rettsak, som jeg utvilsomt kunne gjort med hell, velger jeg å stole på forlaget og dets nåværende sympatiske ledere med Seija Guttorm i spissen. I mangel av og uten å ønske klippekort i øvrige media går jeg altså ut med dette leserinnlegget i stedet, i håp om å nå iallfall de som leser det. Hva som skjer blant tysktalende og engelsktalende kan jeg lite gjøre med.

At Persen, som ellers er kjent som en iherdig og grundig kritiker av ordlyd og formuleringer i årsmøtepapirer for kunstneriske organisasjoner verken har sett eller kommentert dette, anser jeg som mer enn merkelig. Jeg utelukker det ikke, men vi snakker her om 7 år. Om et foto sammenligningsvis av for eksempel utsmykningen i Nord-Norges største og antagelig mest besøkte bygning, UNN hadde blitt gjengitt i en lignende bok med meg som opphavsperson, ville jeg vært raskt ute med å dementere det, det kan jeg garantere. Er det likevel noen som mener at andre enn undertegnede har laget plakaten og illustrasjonen det her er snakk om, på tross av at min signatur vises på den, så bes de si ifra.

Hans Ragnar Mathisen, Nástegiettáš 18.05.2013