Current articles and texts

Reflections on something (being a bit personal…):  Our attachment to Things…

"1813-2013":

In need of redemption

As the 200^th anniversary of the most controversial of major artists begins, we are sure to witness a renewed discussion over Richard Wagner (1813-1883), both as a human being and as an artist. The contrast between those two is what is most astonishing. How could an over-flawed person create such incredible great art? One gets the impression that Wagner, the very selfish one, considered life itself (his own life as a harmonious, normal and average member of the society) as a fit sacrifice to produce art of the high quality he wanted. Isn’t it also interesting, that somehow, the essentially Jewish concept that humans need salvation, or redemption, because we are not perfect as we are, is permeating Wagner’s Oeuvre, and the main topic of almost all of his major works?

I was lucky enough to get spellbound by the man’s music, before I got to know of his anti-Semitism, and his other numerous shortcomings. I just could not believe them to be true, and was shocked to read that much, but far from all of it, was, alas, true, as true as one can believe through the harsh criticism that has followed. My shock lay in the fact that there were nothing whatsoever in the music that I had heard that remotely suggested any of this, – you have to believe me on this, but I was quite young then. Yet I still hold the position that any trace of anti-Semitism or racism has to be constructed, because I can’t find any, in the music, nor in the text to them, on the contrary. But I can assure you that I hate the fact that Wagner reissued the pamphlet on Judaism in Music, possibly a demand from his second wife Cosima, and other utterings in that direction. At the same time one also have to account for the positive actions that were made, after all, otherwise it will be falsifying, would it not? To suggest that Parsifal was made as a joke (his compassion even for animals should be proof of the opposite ); a black mass of some sort (“When religion fades, it is up to Art to reveal its inner truths”), or a glorification of racial purity of blood (Wagner was fed up with all the ‘blood’-centrism of this work, as he worked on it), is in my opinion close to speculation, but interesting speculation nonetheless. Sometimes they tell more about those that deliver them, than they probably are aware of.

An artist and an oeuvre this complex can be used in all sorts of ways, even contradictory ones. Wagner was a contradiction per se, when he did not care what people would think of him, and at the same time regarded compassion as his most typical trait in (later) life, it is obvious that we are dealing with complexity and a soul struggling for clarity, and trying out as many options or solutions as possible. As he once was rebuked by a priest for his marital unfaithfulness, for good reasons, he replied that “I am more Christian than you, because I know what it is to be a heathen”, although he regretted for having bitten back, it reveals what a deep thinker he is; and I say is, for in many ways he was among other more negative things, also proto-Freud, proto-Jung, he probably was Nietzsche before Nietzsche himself, proto-modern Christian Theologian (I am not sure whether his view of Jesus as a social revolutionary was unique to him, or not), even proto-Einstein (“Zur Raum wird hier die Zeit”), and probably a lot more, in short: The first modernist, and one who said Children, create something new, pre-echoing the mania gone too far, for “Newness”, and in view of the fact that he built all his work on old very old sometimes, sources, it is almost contradictory.

Being well read, and having a most unique overview of current thinking, he seemed to have landed at the one possibility found in Buddhism, more a philosophy or ideology than a dogmatic religion. It is absolutely possible, in my opinion, to regard Wagner’s work as an output of the highest idealism, ending in his ultimate work, the one he never finished: Die Sieger, The Victors. As I was planning to write this text, I looked up all entries regarding this project from Cosima’s Diaries, then I discovered the excellent little book “Richard Wagner and Buddhism” by Urs App (ISBN 978-3-906000-00-8), so instead of going into that I suggest those who are (or ought to be) interested, acquire it.

“It is little known that Wagner was among the very first Westerners to appreciate Buddhism and that he was the first major European artist to be inspired by this religion.” 

The last line in Parsifal of course comes to mind Erlösung dem Erlöser, (hard to translate: Redemption of the Redeemer) is in itself a marvelous contradiction, but it gets its explanation in Die Sieger, in my opinion anyway.

Yes, certainly Wagner’s work is overshadowed by his bad reputation, more due of course to the tragic fact of Shoah or Holocaust than anything else. Oddly enough when he was alive, the Jewish musicians and composers forgave him, and worked for him or liked his music, more than most others, including the founder of Zionism, so he could not have been the demonized monster some has made him into, when he was alive, at least… Think about that, please.

I accept the fact that people have reasons to hate Wagner the person, but to rid themselves of the immense riches of his art, is both stupid and ridiculous, pardon me for putting it that blunt. It is like the protagonists in one of our Sámi stories:

“There were some reputedly foolish folks going fishing one nice day, they took the boat and threw their nets in the sea. After a while they got a huge, fat salmon, so glorious that it had never been seen before. As they were labouring to get it aboard, some of them said: Wait, wait, this is a salmon, don’t you know how expensive it is!  Let it go, we can’t afford it!” and they let it go, although they had paid nothing for it, such is the price of stupidity. “

Happy VIVA VERDI! WIWAT WAGNER! New Year 2013!

(see also my review of "Wagner Dream" at Amazon, which  can be seen as a relevant addition to this article) Nástegiettáš 01.01.2013

Altasaken og jeg

Min delaktighet i Altasaken:

Mange vil kanskje undres over mitt fravær under selve Altasaken, for jeg reiste til utlandet i 1979 og kom først tilbake i 1981, jeg rakk den aller første demonstrasjonen i Oslo og den første behandlingen i Stortinget der Bjartmar Gjerde så kynisk og kaldt gikk inn for utbyggingen med begrunnelsen at Finnmark trengte kraft, nå. Dette ble jo avkreftet av Gro Harlem Brundtland noen år senere. (Se for øvrig min Ex-fil oppgave Makt og Prestisje i Altasaken, Universitetet i Tromsø 1986)

Mitt fravær vil kanskje få noen til å tro at jeg ikke var engasjert i den, på samme måte som mange andre, men det er fullstendig feil. Faktisk vil jeg si det så sterkt at jeg var med på å gi viktige impulser som både ga retning og virkninger de ellers ikke ville fått om de rådene jeg ga ikke var blitt fulgt. Viktig iallfall i relasjon til det faktum at jeg ikke var til stede under den mest aktive perioden av Altasaken 1979-80.

Som leder av Oslo Sámiid Særvi hadde jeg en stilling som gjorde det nødvendig å ha et visst kontaktnett. I Oslo gikk jeg på Kunst- og Håndverksskolen, og her ble jeg kjent med Berit Marit Hætta, som gikk på Motelinjen. Jeg gikk på Malerlinjen. Aftenposten laget en reportasje med oss herfra som kom i A-Magasinet deres. Jeg nevnte flere ganger ideen om et eget samik kunstnerkollektiv, og hun var med på det. Det var Bertit Marit Hætta, som i 1978 var ansatt på Samisk avdeling på Norsk Folkemuseum på Bygdøy, som sammen med Maja Dunfjeld Aagaard, som tok initiativet til og ansvaret for den første presentasjon av datidig Samisk kunst og kunsthåndverk eller duodji. Det ble en meget bra utstillig, og vakte berettiget oppsikt. Utstillingen var et estetisk mesterverk av de to kvinnene, og de skal ha all ære av den. Selv hadde jeg med en god del malerier og grafikk. Jeg fikk også i oppdrag å lage plakaten. 

Senere var det en mindre utstilling i Oslo sentrum i forbindelse med Sameforeningens tilstelning. Jeg tok kontakt med innehaveren av Galleri Alana, en sør-asiatisk innvadrer, og han gikk med på å ha en utstilling med oss i sitt nye galleri. Med ’vi’ mener jeg de av oss som var kunststudenter eller nylig var uteksaminert ved kunstutdnning sørpå. Vi kalt oss Samisk Kunstnergruppe, og dette var vår første offisielle kunstutstiling. Også her laget jeg plakaten. Dette var dessuten den første utstilling der vi fikk profesjonell kritikk, i kulturavisen Morgenbladet.

Jeg var også aktiv politisk. Som freelance-journalist hadde keg hyppige reportasjer om samiske saker foruten leserinnlegg, ikke minst mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Jeg laget også reportasjer fra den aller første samiske demonstrasjon mot neddemming av Máze/Masi, der kommunalkomiteen på sin befaring ble møtt av demonstrerende samer i tradisjonelle klær, men med plakater og bannere med tekster som ”Her er vi født, her blir vi” ”Vi kom først”, Vi evakuerer ikke en gang til”, osv. Noe som gjorde at bygda Masi ble spart, og man gikk inn for en noe mindre utbygging. Men det kunne vi sameaktivister heller ikke akseptere.

Min tid i Oslo nærmet seg slutten. Jeg hadde gått 2 år på SHKS, og 5 år på Kunstakademiet, og hadde en meget solid kunstutdannign bak meg, og det takker jeg Norge for! Alle som uteksamineres fra Kunstakademiet får et stipend, men må likevel søke om det, dvs. Begrunne bruken. Jeg søkte om å få dette til en studiereise til Øst-Asia, nærmere bestemt for å studere kinesisk kunst og japansk tresnitt, og et ble innvilget, mot at jeg leverte en sluttrapport. Jeg dro med en gruppe norske og svenske kunstnere og journalister, deriblant Tromsøkunstneren Marit Bockelie, på en tur arrangert av Vennskapssambandet Norge-Kina.

Jeg var klar over at noen kunne oppfatte dette som et forsøk på å slippe unna en vanskelig situasjon, jeg var tross alt regnet som en av de mest aktive av sameaktivistene i Oslo. Samtidig som jeg gjerne ville dra til Østen på denne reisen, jeg hadde jo fått et stipend til det bruk som jeg ville benytte, så var det med tungt hjerte jeg dro ifra denne konflikten, som jeg både mente og følte jeg kunne bidra med forslag til løsninger av. Jeg gjorde et trekk som ikke ble helt forstått av mine kolleger, og som i ettertid kanskje var overilt. Jeg skrev et ”utlimatum” til myndihetene og sa at dersom de ikke snudde i Altasaken, ville jeg nekte å motta etableringsstipendet som Norsk Kulturråd eller ville gitt de av oss som altså hadde besluttet å etablere faglig fellesskap nordpå, nærere bestem i Máze/Masi i Guovdageaidnu suohkan/kommune. Jeg innrømmer at det kanskje var litt søkt, men det vakte iallfall oppsikt. Det kom på trykk i Verdens Gang, og det var første gang at et leserinnlegg hadde en fargeillustrasjon i VG.  Jeg følte iallafall at jeg ikke hadde sviktet mitt folk, men gjort det jeg kunne i saken. Jeg var klar til fordype meg i røttene til samisk kunst.

Men jeg gjorde en viktig reise like før jeg dro, foruten å marsjere sammen med den første demonstrasjonen i det som senere skulle bli kjent som Altasaken. Jeg dro nordover med et selvpålagt oppdrag. Det var allerede tendenser til å bruke voldelige aksjoner og sabotasje for å markere motstand, noe jeg for så vidt hadde forståelse for, men som jeg ville fraråde så lenge som mulig. Sivil ulydighet var veien å gå. Vi måtte lære av Mahatma Gandhi. Jeg kontaktet en håndfull utvalgte personer som jeg kjente, og anbefalte dem å prøve sultestreik som våpen mot neddemmingsplanene. Min begrunnelse var at dette ville være første gang noe slikt var prøvd i en slik sak, og enda viktigere, første gang at samene brukte dette. Det ville få slik enorm oppmerksomhet fra media nasjonalt som internasjonalt, at det vile sette et enormt press på myndighetene til å ta vår sak på alvor, slik at vi ikke ble overkjørt nok en gang. Siden dette skulle komme som en overraskelse, måtte jeg være uhyre forsiktig med hvem jeg avslørte planen for. Jeg nevnte den for noen få personer, deriblant Ante Gaup fra Eiby i Alta. Noen var uenig med meg i dette, og mente at aksjoner var tingen, men mitt argument var at det måtte bli siste utvei, vi måtte prøve ikke-vold først. (Se også: Øystein Dalland: Demningen, En Altasaga, Davvi Media 1989, ISBN 82-7374-049-8, s. 112)

Jeg gjorde meg mange tanker der jeg vandret i Oslo sentrum med taktfaste rop mot myndighetenes planer om utbygging, som ville medføre rasering av viktige samiske naturområder, like til foran Stortinget. Dagen før jeg dro på langtuen til Østen, åpnet jeg min første separatutstilling i Oslo, ”Portretter fra Den Fjerde Verden” på Etnografisk museum. Den ble offisielt åpnet av Thomas Cramér, som hadde kjempet som jurist for samenes sak i Sverige. Utstilligens tema gjorde også at Altasaken fikk et internasjonalt aspekt allerede i starten, og gjesteboken som lå igjen der, etter at jeg selv dro, var full av undersrifter og kommentarer. Piera Balto og andre har fortlt meg at min utstiling ble for mange en kraftkilde i kampen som fulgte.

Ikke lenge etter satt jeg på den Trans-Sibirske jernbane, og undret på hvordan det ville gå, jeg var veldig spent og også noe urolig, Hva ville det bli til? Stor var min glede da jeg i Japan fikk nyheten om sultestreiken foran Stortinget, min spådom hadde gått i oppfyllelse, dette var en samisk verdensnyhet!

I mange år har jeg vært en ivrig korrespondent, og jeg skrev avisatikler til samiske aviser om mine reiser og kontkter med urfolk. Jeg skrev også brev til samiske ledee, og nevnte at i det samiske samfunn og spesielt i en situasjon som den vi var i nå, ville det treneges en politisk parallell til den læstadianske bevegelsen, en samepolitisk bevegelse. ”Samelihkadus/Samebevegelsen” oppsto, med blant andre Bjarne Store Jakosbsen som leder.

Mine ideer var altså virksomme, på tross av at jeg var milevis unna. Men jeg var selvsagt bare en av mange, og slett ikke den viktigste. De som sto på barrikadene gjorde en god jobb, de aller fleste. Spesielt imponert ble jeg av samekvinnene som ikke ville forlate Statsministerens kontor, ledet av blant andre Ellen Marit Gaup Dunfjell. Det var en naturlig konsekvens av den første demonstrasjonen i Masi noen år tidligere. Da jeg kom tilbake i 1981, var det fortsatt sutestreik, men den andre. Det forbauset meg. En sultestreik kan ikke gjentas i samme sak, det vil ikke virke like bra. Jeg snakket med en av de som jeg hadde gitt rådet før jeg dro, Ante Gaup, hvor langt han var villig til å gå. Han var avkreftet, men sa han var villig til å dø.  Jeg må innrømme at jeg ble nokså betenkt. Var det riktig av meg å foreslå noe slikt, uten selv å utføre det? Hva ville skje dersom han døde, ville jeg kunne bli stilt til ansvar, iallfall moralsk? Jeg tenkte på dette, og konklusjonen min ble at jeg hadde kun gitt et råd, og det var opp til am å følge det eller ikke. I alle fall ville jeg helt sikkert ikke ha gitt ham rådet om å gjenta sultestreiken, det mente og mener jeg var ukokt og ustrategisk.

Senere, da jeg dro nordover, fikk jeg sjansen til å være med på den aller siste demonstrasjonen ved Stilla, da som fotograf og journailst. Men jeg hadde problemer med å holde meg i skinnet, så pass at en politibetjent spurte meg om jeg var demonstrant eller journalist. Jeg ble mer forsiktg etter det, men fikk en del gode fotos, som blant annet ble brukt i Nilas Aslak Valkeapää og Ingor Ante Ailu Gaups sin felles LP plate med joik og lydopptak fra denne demonstrasjonen, den aller siste i Altasaken, for demningen ble påbegynt og alt var tapt. Det som er bitrest, er at sentrale norske politikere i ettertid har innrømmet at det egentlig ikke var behov for demningen i Alta, med det var gått prestisje i saken, og det ble en demonstrasjon på hvorvidt norske myndigheter var i stand til å opprettholde ro og orden i forhold til en overvurdert fare fra samiske aktivister, med antatte kontakter til terrororganisasjoner internasjonalt og russiske interesser. Husker det var en kvinnelig russisk agitator som var i aktivitet. Det ble heldigvis ikke flere sabotasjeaksjoner, og saken var kommet inn på et bedre spor, takket være blant annet NSRs leder, Ole Henrik Magga.

Elle-Hánsa, Nástegiettásj 03.03.2011

Vikings  - worse than their reputation

The last few years have seen an increasing interest and idolization of Vikings, which worries me a great deal. I see it as a treat to democracy. But why? Since a rich American woman with “Viking roots”  plan to have a film made in the arctic north of my country Sápmi/Norway, it is high time for a debate on the issue. The title of my article is taken from the late professor Yngvar Ustvedt's(1928-2007) excellent and recommendable book V erre enn sitt rykte. Vikingene slik ofrene så dem (Cappelen 2004, ISBN 82-02-20498-4) ( Worse than their reputation. The Vikings as seen by their victims ). This book has unbelievably enough got meager attention in the country of its publication, at least in my opinion. I can understand why it might be a problem to national pride, but it ought to be required reading at High schools or Universities at least. Citations below is taken from this book.

If the reader now expect an assault on the Viking myth, she/he is quite correct: This is in fact an attack for truth, or as much of it as possible. Instead of admiration, the Vikings deserve nothing else than contempt and disgust, the way I see it.

Before we continue, let us clarify concepts. As I see it, also in this article, “Viking” is not an ethnic category at all, far from it, although it is very common to assume just that. And that is the core of the issue. Otherwise my attack would just be a racist campaign against one or rather several ethnic groups. These groups of Germanic stock could be called Northern Germanics, or Norse; the forefathers/mothers of present Scandinavians. I respect these, of course. But like many pre-Christian agrarian societies they were hierarchic, with an èlite on the top, normally hereditary succession, with several other classes under them. Lowest status had slaves, who executed most of the work: farming, house building and boats, utensils and weapons. Also finer work like goldsmith and decoration, etc. So when one talks of handcrafted jewelry from the “Viking Age” it is most probably done by non-Norse thralls enslaved during raids, who – because of such skills –were saved from a much worse destiny, like being the “guests of honor” during one of the Norse ritual human sacrifices.

“Thralls cultured the country. Their work was a vital foundation in the magnificent cultural expression that took place in Scandinavia in the centuries that followed.” (p 227)

Contrary to the agrarian societies, hunting and gathering societies were egalitarian, more as a result of practical necessity rather than for  'genetic' reasons. In principle the roles could have been reversed with similar results according to circumstances, that is. Of course this is a simplification, but it is usable.

Among the Norse tribes there were professional warriors, assassins to be hired at blood feuds and 'honor murders', outsiders with a common interest who then took the next steps towards more or less organized gangs. Expert opportunists, they hided in narrow bays (vik), inlets or small fiords until the opportunity was ripe.

After frequent raids along the coast among their own people, they were detested and banned in their homelands. These became “Vik-ings”, and were prolific robbers with a profession or trade in that field, and were not a tribe or ethnic entity per se.

Since their raids and ravaging were so successful, from their -– not the victims' point of view, they started to become more interesting to the upper class, enough to tempt some earls and even kings to “go Viking”.

“The Vikings, one and all, seemed driven by an unquenchable and never satisfied desire for the wealth of this world. Saxo (Grammaticus) knows to tell about Vikings who did not turn off from plundering their prisoner to the skin. Even the clothes, shoes and the underwear they took from them and kept it for themselves. Many accounts from the sagas testifies to that this was exactly how it were.  As does the Irish sources, along with Anglo-Saxon and Franconian sources. The Vikings were obviously so greedy, that even a modern reader must feel embarrassed.” (p 209)

Why do I get associations to the "Viking spirit" of today, with its maniac for fees and charges on the minutest details of life expression? At a time when they fanatically protect the enormous hoard of oil earnings so paranoiac, that in reality it is not existent for most of us. Not to speak of the treatment the asylants are met with. (One woman has reportedly waited in quarantine for 10 years).  This is political sadism.

We learn in school that “Vikings” were so outstanding in everything, but is this true?  “Maybe old poems of Edda like Volundakvida and Grottesongen were created by prisoners from abroad?” (p 227)

Like the Romans that allegedly conquered  “barbarians” the truth is often opposite: It was exactly these that introduced expertise, knowledge, development and art to the real vulgarians, the Romans themselves.  What did the Norse learn from the Sámi, in addition to skiing and building better boats and ships?

It seems clear that a new Viking enthusiasm is on its way. I am not at all against focus on the past, but all aspects need to be explored. I am afraid that Norwegian historians, at least in the south of Norway purposely have toned down these negative aspects of this topic in the service of Sacred Norwegian Nationalism. Which is unacceptable. 

The same is about to be reversed as far as recent post-war history presentation is concerned: For example the Osvald resistance group has been almost totally ignored by official history, yet they stood for the major part of all Norwegian resistance to German and Norwegian nazism during WW II. Only recently have these facts surfaced, it is necessary to reveal what actually did happen those days, no matter how embarassing it might be to national and political pride! (This paragraph added 21.04.2010)

In Sámi culture there are also negative sides, not least the way it has developed lately. I think especially about the uninhibited use of motor vehicle on the vulnerable Arctic tundra, which ought to be much more restricted than it is. Yet we have been overloaded with claims that our culture is inferior, passive even static, undynamic, you name it. In my opinion a culture that can use renewable natural resources without destroying them do not need to be ashamed compared with any other culture that does not.

That famous Scandinavian artists were eager to relate to the “golden age” is understandable, the knowledge was perhaps limited in their time. Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), the well-known Norwegian novelist and cultural activist, was eager for some kind of a pan-Germanic empire. So did the Germans. They treated Norwegians very well during the Second World War compared to that of many other non-Ayrian peoples.

“They murder babies, children, youth, white-haired old men, fathers and sons, yes even mothers. They slay down a spouse while the other have to watch; before the eyes of the husband they take away the wife and children.” (p 137)

This account, far from the worst one, could fit the sadistic treatment by the Nazi of people in Poland and Russia, but it is in fact a description of Vikings as they assault Paris.

If someone can be said to be proto-Nazi, then we should go to the Vikings. The fact that they raided on  all continents, with the exception of Australia, as far as we know, it means in other words that they started the First World War that we know of.

Yes, Chingis Khan(ca 1167-1227), he met in campaign westwards once a people who in their language did not have the concept of war, and consequently did not engage in any with them. In Sámi language the term for war is a loanword…

All the great Western Empires have roots from the Vikings' gloomy heritage: Novgorod/Russia, the islands of the Mediterranean with their much later mafia “culture”. Normandy/England. Western conquest of the American Continent is also a consequence, where the first “Indians” already had been killed by Vikings several hundreds years earlier.

In all these there are common traits: Surprise attack in order to conquer land and people. Ruthless extermination and/or slavery of those who resist, and a quench for even more power. Is this the reason why weaponry and violence has such enormous status in the US? Dynamic enough, for sure, but is it what Humanity need?

There are a lot of hidden secrets under the carpet cover of idealization. Maybe it is why today so many are in error, just like the Norwegian Nobel laureate author Knut Hamsun(1859-1952) in his appraisal in 1945 of super-Viking Adolf the Hideous: “He was a Warrior, a Warrior for Humanity and a Preacher for the Gospel of Justice for All Nations”?

So I challenge Historians, Politicians and others to take a close scrutiny at the theme. In a way it has been actualized now that some are claiming that Norse Culture is under threat from a mighty Danger. If one should be cynic, and the Vikings most certainly were, one could say: “It is about time they get to taste their own medicine…”

<leserinnlegg>            Nástegieddásj, Sálasjvággi/Tromsdalen 12.05.2009

VIKINGENE – verre enn sitt rykte

I økende grad de senere år har vikingene vært og er gjenstand for dyrking og idealisering, det bekymrer meg sterkt. Det er en alvorlig trussel mot demokratiet.

Når det nå  planlegges en film bestilt og betalt av en velstående amerikanerinne med vikingerøtter, er det på høy tid med debatt.  Tittelen på min artikkel er hentet fra avdøde Yngvar Ustvedts utmerkede bok Verre enn sitt rykte. Vikingene slik ofrene så dem (Cappelen 2004, ISBN 82-02-20498-4), en bok som uforståelig nok i altfor stor grad har få gå upåaktet hen, etter min mening. Sitatene er fra denne. Dersom leserne forventer et angrep på vikingemyten, så er det helt korrekt. Dette er et stormangrep. Jeg mener vikingene, istedet for å være forbilder, ikke fortjener annet enn forakt og avsky.

Før jeg går videre, la meg presisere noen begrep: Slik jeg oppfatter det, også i denne artikkelen, er «viking» ikke et etnisk begrep i det hele tatt, noe som er vanlig å ta det for. Ellers ville jo mitt angrep kun bli rasistisk hets mot en hel, eller rettere sagt, flere folkegrupper. Disse gruppene av germansk opphav, kan kalles nord-germanere, eller norrøne folk, eng. norse, forfedre og -mødre til dagens skandinaver. Dem har jeg selvsagt respekt for. Men som i mange før-kristne agrare samfunn var det et klassedelt samfunn, med en elite på toppen, som regel arvemessig betinget, og flere klasser under dem. Aller nederst var slaver eller treller, som utførte det meste av arbeidet, jordbruk, bygging av hus og båter, eller redskap og våpen. Også tidkrevende arbeid som filigransarbeid og dekorering, etc. Slik at når man snakker om smedkunst fra vikingtida, er det sannsynligvis utført av ikke-norrøne slaver, enten det er samer, kvener eller slaver erobret i krig, som på grunn av sin dyktighet slapp en enda verre skjebne som for eksempel som "æresgjest" ved menneskeofringene deres. «Trellene dyrket opp landet. De var med på å skape grunnlaget for den storartede praktutfoldelse som fant sted i Norden i middelalderen» (s.227)

I motsetning til de agrare samfunn var jakt og veidesamfunnene ofte egalitære, mer ut fra praktisk nødvendighet enn av «genetiske» årsaker.  I prinsippet kunne rollene ha vært byttet om etter omstendighetene, altså. Dette er selvsagt en forenkling, men brukbar.

Blant de norrøne folk fantes det profesjonelle krigere, leiemordere til bruk ved blodhevn og æresdrap, outsidere med felles interesser som så gikk noen steg videre i organiserte bander. Etter å ha røvet seg langs kysten blant sine egne, ble de forhatt og forvist i hjemlandene. De holdt til i små viker eller fjordarmer inntil anledningen bydde seg til utfart. Disse var vikinger, altså profesjonelle røvere, en profesjon eller «yrke» og ikke en folkestamme per se. Etter at deres herjinger i utlandet innbrakte så mye velstand, var dette nok til å friste tilmed jarler og konger i å prøve seg i yrket.

«Alle som en later vikingene til å ha vært drevet av et uslukkelig og aldri temmet begjær etter denne verdens goder. Saxo (Grammaticus) vet å fortelle om vikinger som ikke vek tilbake for å plyndre sine fanger helt til skinnet. Selv klærne, skoene og undertøyet tok de fra dem og beholdt det selv. Mang en beretning fra sagaene bekrefter at det var nettop slik. Det samme gjør de irske kildene, de angelsaksiske og de frankiske. Vikingene var åpenbart så grådige at selv en moderne leser må skjemmes» (s. 209) Hvorfor får jeg assosiasjon til dagens tilhengere av vikingeånd med gebyrmani og avgiftshysteri, i en tid da de samtidig fanatisk vokter den enorme gullskatten som dermed i virkeligheten blir fiktiv for folk flest? Enn si behandlingen av asylsøkere.

Vi lærer på skolen at «vikingene» var så framifrå i ett og alt, men stemmer det? «Kanskje ble gamle eddadikt som Volundarkvida og Grottesongen skapt av utenlandske treller?» (s 227) I likhet med romerne som underla seg «barbarer» var det disse som brakte kunnskap, kunst og utvikling til de egentlige vulgære, romerne selv. Hva lærte de norrøne av samene, foruten å gå på ski og å bygge uvanlig gode båter?

Det er tydelig at en ny vikingromantikk er på vei. Er ikke imot fokus på fortiden, men man må ta med alle sider. Jeg er redd norske, iallfall sørnorske historikere med hensikt har dempet de negative sidene ved dette i den hellige norske nasjonalismens tjeneste. Det er uakseptabelt.

I samisk kultur fins også negative ting, ikke minst slik den har utviklet seg i det siste. tenker spesielt på barmarkskjøringen som må begrenses mye mer. Men vi har blitt overøst med påstander om at vår kultur er mindreverdig, passiv, udynamisk, you name it. Etter min mening står en kultur som kan opprettholde fornybare ressurser uten å ødelegge dem fullt på høyde med enhver annen, for å si det pent.

At store norske og skandinaviske kunstnere ivret for «gullalderen» er forståelig, det var vel begrenset med kunnskap man hadde. Bjørnson ivret for et slags pangermansk rike. Det gjorde tyskerne også, Nordmenn ble behandlet svært godt av dem under krigen sammenlignet med mange ikke-ariske folkeslag.

«De myrder spedbarn, småbarn, unge, hvithårede gubber, fedre og sønner, ja selv mødre. De slår ned en ektefelle mens den andre ser på; for øynene på ektemannen drar de avgårde med hustruen og med barna» (s 137)

Denne beskrivelsen, som langtfra er den verste, kunne passet nazistenes sadistiske behandling av folk i Polen og Russland , men det er faktisk vikinger som beskrives under angrepet på Paris.

Hvis noen kan sies å være proto-nazister, så er det vikingene. Det faktum at de herjet på hele fire kontinenter, med unntak altså av Australia, så vidt vi vet, betyr med andre ord at de startet den aller første verdenskrig vi vet om.

Chingis Khan ja, han møtte i sitt felttog vestover et folk som i sitt språk ikke hadde begrepet «krig» og han lot derfor være å plage dem. I samisk er ordet krig et lånord.…

Alle de store/Mange vestlige imperier har røtter fra vikingene: Novgorod/Russland, øyene i Middelhavet med sin senere mafiakultur, Normandie/England.  Vestens erobringen av det amerikanske kontinent er også en konsekvens, der de første «indianere» allerede var drept av vikinger flere hundre år tidligere. I alle disse er det fellestrekk: Angrep for å underlegge seg land og folk. Hensynsløs utryddelse og/eller slaveri av motstandere, og ønske om enda mer makt. Er dette grunnen til  at våpen og vold har slik enorm status i USA? Dynamisk nok, ja, men er det hva menneskeheten trenger?

Her er mye skjult stoff under idealiseringsteppet, og er det ikke slik at de fleste idag tar like mye feil som Hamsun i sin hyldest til supervikingen Adolf den hatske: «Han var en Kriger, en Kriger for Menneskeheten og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner»?

Jeg utfordrer derfor historikere, politikere og andre til å se nærmere på dette tema. Det er jo aktualisert nå når noen hevder norsk kultur er truet av en mektig fare. Skal man være kynisk, det var iallfall vikingene, så kunne man si «det er på tide at de får smake sin egen medisin.»

Hans Ragnar Mathisen 12.05.2009