Øyenvitnerapport
Har aldri sett min bestefar Anders Mathisen (1872-1943) på samisk Máhte-Ánde, en fiskerbonde i Deanudat/Vestertana som trass i myndighetenes motstand og sabotasje sammen med sin kone prøvde å holde liv i sin familie på 5 barn på typisk kystsamisk vis: sesongbasert ressursutnyttelse som normalt ville gitt mer enn nok utbytte til livsopphold, men som på grunn av statlig og kommunal rasisme og uoppnåelige skattekrav gjorde ham gammel før tiden. Han var klok og jovial, men hadde en bitende humor i uunngåelig samhandling med øvrigheta. Han døde av tuberkulose forårsaket av påtvunget fattigdom, men unngikk antagelig en enda verre skjebne, som jeg skal komme tilbake til lenger ned.
Dette er noe av bakgrunnen for min reaksjon på nyheten om at en ellers muligens sympatisk nok person med samme navn offentlig har benektet Sho’ah/Holocaust, og attpåtil forsvart dette standpunkt.
Nå skulle det vise seg at jeg like etter fikk anledning til selv å besøke det mest beryktede konsentrasjons- og utryddelsesleirkomplekset ved den polske byen Ocewiecim, av tyskerne kalt Auschwitz. Jeg ønsket og fikk med egne øyne se åstedene og en overbevisende dokumentasjon for noen av de verste grusomheter begått av en statsmakt mot menneskeheten i vår tid. Den overveldende mengde av bevis gjør det totalt umulig å benekte at dette fant sted. Med unntak av nyere informasjnonsskilt står leirene slik bødlene og ofrene forlot dem. Det gjorde og gjør fremdeles et dypt og livsvarig inntrykk på meg. Den dagen var jeg helt slått ut, og våknet først neste dag såvidt i tide til å rekke hjemreisen.
Likevel er jeg meget tilfredes over selv med egne øyne, egen kropp og eget sinn, – og eget kamera å kunne bevitne dette. Det er tydelig at det er nødvendig å oppretholde og gjerne intensivere de eksursjoner mange unge har deltatt i hit. Men er det nok? Bør det kanskje være straffbart å benekte en slik historisk hendelse, slik det allerede er i mange land, eventuelt at benekterne får obligatorisk opplæring og en eksursjon i egen forhistorie?
Ytringsfrihet er bra, men den må ikke bli så fundamentalistisk at den ikke tåler unntak.
Selvsagt er det riktig å være kritisk, sunn skepsis er av det gode. Holocaustmuseet har flere ganger måttet justere antallet for dokumenterbare ofre i dette leirkomplekset, som nå er 1,1 millioner. Det betyr at det virkelige tallet er høyere, antagelig mye høyere.
Å være offer eller etterkommer av ofre for slikt gir selvsagt ikke lisens til å utføre andre eller lignende forbrytelser, la det være helt klart. Husker så tydelig en film jeg så som skolebarn, der en ung jøde samtalte med en av de overlevende, og ble rasende, og ønsket hevn. Da ble han sterkt irettesatt av den gamle, og argumentet var at “ da er vi jo ikke bedre eller annerledes enn våre bødler!”. Jeg husker det godt, og det har vært bestemmende for mye av mine holdninger i livet.
Vi må ikke glemme at nasistene, da de skjønte utfallet av krigen, gjorde hva de kunne for å slette bevis, så som innsamlede verdi- og bruksgjenstander, eller lik som de ikke rakk å begrave eller brenne, byginger, fotos, filmer og brev og dokumenter. I sin effektivitet klarte de å ødelegge mesteparten. Men det faktum at så pass mye enda står igjen idag uforandret, sier noe om dimensjonene og helheten, og er bevis godt nok for all tid på hva saken dreide seg om: planlegging og effektuering av folkemord.
Et stykke unna er KL Auscwitz II-Birkenau, en svær slette omkranset av skog hvor bare noen få brakker står igjen, men tuftene etter de øvrige og krematoriene er tydelige nok. Tenk over det faktum at hele familer og slekter planmessig ble utryddet. Ingen venner eller bekjente kan lenger bevitne at de en gang har eksistert. Men det gjorde de. Å benekte disses forferdeligs skjebne er en kynisk hån både mot dem og mot de som overlevde eller var så heldige å slippe unna i tide. Det er også en hån mot de over 21.000 personer (i Norge 26) som risikerte omså livet for å berge flest mulig. Slik som det japanske konsulekteparet i Litauen, Chiune og Yukiko Sugihara som trosset alle forbud og utstedte i løpet av 29 dager sommeren 1940 mer enn 300 visa pr døgn til sikre utland. (For de som ikke vet det: Japan og Tyskland var allierte under 2. Verdenskrig.) Han mistet jobben for det, men berget livet til mellom 6 og 12 tusen personer!
De begravde ofrene er allerede blitt til jord, og treverket i benkehyllene som huset opp til 1000 personer pr brakke, er i ferd med å råtne. Men i tillegg til det som er igjen av disse leirene fins det 50 millioner detaljert dokumenterte bekreftelser på nasistenes onde gjerninger under Holocaust i International Tracing Service, siden 2006 tilgjengelig for alle.
I Norge hjalp, med få unntak, offentlige personer og polititjenestemenn, og ofte med stor iver i bortførelsen av de over 500 jødene som ble sendt herfra.
Napoleions etterkommer Folke Bernadotte fikk ordnet med de såkalte hvite busser for å hente flest mulig overlevende fortest mulig fra konsentrasjonsleirene ved krigsslutt i 1945. Alle, også jødene fikk en rask hjemreise til de landene de var hentet fra. Unntatt Norge. Fordi de norske jødene sto ikke på myndighetenes lister.
Tenk dere situasjonen:
En gruppe norske jøder i en bestemt konsentrasjonsleir har i årevis levd med meget hardt arbeid og umenneskelige forhold. De fleste av deres slektninger er allerede myrdet og brent i ovnene. De får vite at imorgen kommer det hvite busser for å hente de norske fangene hjem. Neste dag kommer, de er glade og stiller seg opp sammen med sine norske medfanger. Men da får de vite, hver av de norske jødene: “Nei, deres navn står ikke på listene, så vi kan ikke ta dere med!” De måtte måpende stå igjen og se på at de at derers norske medfanger kunne juble over endelig å få komme tilbake. Dette må vel være den mest pinlig skammelige episoden i Norges nyere historie!
De norske nasistene var dessuten svært ivrige etter å sende samene, – iallfall oss kystsamer, til dødsleirer på kontinentet, så de kunne overta vårt hjemland på mer permanent basis. Der ville vi blitt brukt som slaver, misbrukt og eksperimentert på, torturert og straffet for de mest banale småfeil, for tilslutt utsultet og apatiske å bli overlatt til en langsom død, eller sendt direkte i gasskamrene, for så å bli brent til aske. Alle våre verdigjenstander, fotos, smykker, gifteringer, toalettsaker, penger og klær og tilmed håret til de langhårede ville blitt tatt fra oss og brukt eller solgt til inntekt for fiendens fortsatte maktovergrep.
Dersom de norske nasipampene hadde fått viljen sin ville verken du, kjære Anders, eller jeg ha eksistert. Tenk over det. Igjen.
Hnas Ragnar Mathisen, Nástegieddásj 07. 04. 2011
Nasjonalisme
og menneskerett?
av
Hans Ragnar
Mathisen
Hvem sin nasjonalisme er
verst, hva aksepteres og hva ikke? I disse dager feirer vi nasismens fall, og
de fleste er enige om at denne versjon var og er fullstendig forkastelig.Likevel
finnes nynasisme og ekstrem rasisme midt i blandt oss.
Narviks ordfører foreslo å
gjøre hele Nord-Norge om til ett fylke, Hålogaland, på et område som historisk
sett er Finnmark (Finnmork). Man ønsker altså å bli kvitt tilknytningen
mellom samene (finnene) og landet
(mark/mork). Dette er ekte norsk nasjonalisme. Genialt, men uakseptabelt. Ikke
det at navnet Hålogaland er dårlig, det betyr nemlig «Hellig-landet»,
sannsynligvis inspirert av at samene holdt spesielle lokaliteter og områder for
hellige. Respekt for denne hellighet mangler derimot fullstendig i norsk
styresett både før og siden. Faktisk er mange av de hellige samiske fjell
nettopp blitt brukt til alle slags sivile og militære utbygginger, som om det
var gjort nettopp for å håne. Tilsvarende er nemlig skjedd i USA med urfolkene
der som et ledd i nedbrytingen av kulturen.
Det slår aldri feil, når
samene ber om å få slakket litt på kvelertaket eller løsnet litt på munnbindet,
så kommer man trekkende med «truslen» om en egen samisk stat. Men det gjøres
egentlig for å styrke den norske nasjonalismen i et område der rettigheter til
land og vann er under debatt. Et rent vikarierende motiv, altså.
Så vidt jeg vet har en
egen samisk stat aldri vært noe offisielt krav fra samisk hold. (At norske
embetsmenn som Otterbeck og andre har lansert det, bør nevnes.) Men hva så om
det var det? Er samisk nasjonalisme så mye verre enn den norske? Dersom vi hadde
bygd på tradisjonell bruk av ressurser, ville iallfall levevilkårene for alle
her nord vært langt tryggere enn de er idag.
Slik det er nå, legges det
opp til et sentraliseringshysteri som vil gjøre slutt på all lokal forvaltning
og vern om ressurser. Sametinget er kanskje den viktigste faktor for å motvirke
dette, og det vil komme alle grupper i landsdelen til gode.
Forholdet mellom samene og
den norske majoritet ble markert endret etter krigen. Norge kunne jo ikke lenger
åpenlyst forsette sin rasistiske assimileringspolitikk. Man aksepterte samenes eksistens, men fortsatt
var eneste redningen å «hjelpe dem til å bli gode nordmenn». Men hvert eneste
positive trekk ved norsk samepolitikk er ikke kommet gratis men kjempet
igjennom av samene selv, ved bruk av krefter og tid som kunne vært brukt enda
mer konstruktivt. Den kulturelle oppblomstring vi idag ser, burde skjedd
allerede på 50-tallet. Men så mye hadde man ikke lært av okkupasjonen, og den
kalde krigen med russefrykt får nok ta en del av skylda. Det er også et
tankekors at dersom Hitler hadde vunnet krigen, ville nordmenn trolig fått en
sikker plass i det storgermanske tredje riket, mens samene verken ville vært
museumsgjenstander eller gatefeiere, men rett og slett aske i vinden.
Ordet nasjonalisme er
avledet av begrepet nasjon, dvs. en politisk uavhengig stat med (antatt nok)
militær makt til å forsvare sin eksistens og eliminere alle trusler reelle som
fiktive mot denne. Dette er den tradisjonelle maktpolitiske tolkningen som
fortsatt gjelder idag, på tross av to verdenskriger, Folkeforbund, FN og
Menneskerettighetserklæring.
En annen tolkning ligger
mer opp til menneskerettighetene, og baserer seg på at alle er født likeverdige
(
ikke likedanne
, men
likeverdige
), og at grupper av disse
som oppfatter seg som tilhørende et fellesskap, er å betrakte som en etnisk
gruppe (dersom de selv gjør det), og følgelig som en nasjon. Det ideelle ville
være at alle nasjoner var frie og selvstendige. Men en turbulent historie og
andre forhold gjør dette vanskelig og tildels umulig. Enkelte nasjoner ønsker
det heller ikke.
Idag er det på tide med en
konfirmering av menneskerettene, for de følges lite. FN er forsatt et av de få
internasjonale positive håp vi har, men selv dette instrument blir motarbeidet
av sterke krefter i USA, umyndiggjort av økonomiske hensyn eller pulverisert av
korrupsjon. Jeg håper frihetsjubileet blir en anledning til å rette på dette.
Den store Mahatma Gandhi
mente at behandlingen av etniske minoriteter var et egnet mål på kvaliteten av
en nasjonalstat. Indias senere statsminister Morarji Desai innrømmet senere at
invasjonen av det selvstendige Sikkim var moralsk forkastelig, men «siden det
allerede var gjort, var det ikke noe mer å gjøre med det»(!)
«Sivilisasjonens
utvikling» er en illusjon. Mens man jublet over kommunismens fall og det
totalitære Sovjets oppløsning, er man nå i ferd med å bygge opp et kanskje mer
totalitært økopolitisk imperium der Brüssel blir det nye Kremlin.
Små nasjoner blir
fullstendig oversett. I Barents-samarbeidet var det såvidt at urfolkene ble
representert. USA aksepterte Indonesias invasjon av Øst-Timor, en selvstendig
stat, med derpå følgende massakre, for Indonesia er en viktig handelspartner. Tilmed
et stort område som Tibet ansees likevel som en politisk uinteressant dverg i
forhold til det store Kina.
Det virker paradoksalt nok
som om små stater og nasjoner oppleves som en trussel av de som har det reelle
herredømme i verden og at en oppfyllelse av menneskerettighetene sees på som en
alvorlig hindring for å nå et slikt mål. Det er kanskje ønsket om (økonomisk)
makt og kontroll som er det avgjørende trekk og som bestemmer hvem sin
nasjonalisme som aksepteres og hvem som må finne seg i å bli avnasjonalisert, problematisert,
utelatt, ignorert, oversett, assimilert, ofret, tvangsflyttet, tilintetgjort,
utryddet, massakrert. Mange av disse ordene har vært og er offisiell politikk i
enkelte land i verden idag, dessverre.
Å leve sammen i fred er
bra. Men å leve sammen i fred
som
likeverdige
, er det beste.
Romssavárdu,
14. 06. 1995